I hvilken grad klarer vi å leve i nuet, og være til stede der vi er?
I demensomsorgen er de gode på dette. De ansatte på en demensavdeling vet at de eier kun øyeblikket i møte med pasienten. I neste stund er øyeblikket glemt, så det er om å gjøre å stadig skape gode øyeblikk.
I hverdagene er det lett å multitaske og bli fartsblinde for omgivelsene. Det er også lett å utsette det som er viktig. Hva venter vi på, før vi skal være til stede? Bedre tid? Romsligere økonomi? For min egen del vet jeg at det handler om prioritering og bevissthet. Hva er viktig? Hvem er viktigst? Hvis jeg vil rekke alt, risikerer jeg å gå glipp av det som betyr mest.
Paulo Coelho har sagt: «Hemmeligheten ligger i nåtiden, og er du til stede i nåtiden, kan du gjøre den bedre. Og gjør du nåtiden bedre, vil det som skjer etterpå også bli bedre. Hver dag bærer evigheten i seg.»
Anne Grethe Preus sa det slik: «Å være til stede i livet er mye mer vitalt for meg enn å surfe på overflaten.»
Vi kan ønske å bli sett, og få andre sin udelte oppmerksomhet. Men, det å bli sett på denne måten kan også utfordre vår sårbarhet. Dette fordi det blir svært nært. Samtidig kan slike stunder gi en smak av himmel. I Matt. 13,44 står det:
«Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»
Hvor er dine skatter og perler? Hva og hvem setter du mest pris på? Er det de samme som de du bruker mest tid på?
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 