Å være kristen er ingen vaksine mot motgang. I skrivende stund er det mye snakk om vaksiner. Vi har forventninger om at koronavaksinen skal beskytte oss mot sykdom, og gjøre det mulig å leve mer normale liv igjen. Som kristne vil vi oppleve både medgang og motgang, sorg og glede. Ingen blir spart for utfordringer her i livet, samme hva vi tror eller ikke tror på. Det Gud har lovet oss, er at vi aldri går aleine, samme hva vi møter på. Gud går alltid sammen med oss.
I august 2020 døde min nærmeste venninne Helle. Hun hadde vært kreftsyk i tre år, med noen oppturer og mange nedturer. I løpet av disse tre årene ba jeg for henne mange ganger. Både aleine og sammen med andre. Men, Helle ble ikke frisk. Bibelen beskriver at ingen ting er umulig for Gud. Jeg tror på dette, samtidig som det utfordrer meg når livet legger vrangsiden til over tid. Helle ønsket å leve. Hun var livsglad og elsket familien sin. Hun ville være der for ungene, og ta del i alt som skjedde i deres liv.
I Helle sin begravelse leste jeg fra Kjærlighetens vei i 1. Kor. 13. Der står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men, størst blant dem er kjærligheten.»
Det er mange spørsmål vi ikke vil få svar på eller forstå fullt ut her på jorda. Jeg vet at Helle fikk mye styrke, trygghet, nærhet og kjærlighet underveis mens hun var syk. I de vonde og vanskelige dagene, fantes det også fine og meningsfylte stunder. Men, mest av alt ønsket hun å leve videre. Jeg savner henne, og skulle så gjerne hatt henne her i mange flere år. Og jeg vet at det er mange som har det som meg.
Hverdagsbønn, hverdagsfred og hverdagsglede. 