2. januar.

I 1. Mos. 32,26 kjemper Jakob fysisk med Gud. Hofta hans går ut av ledd, og dette gir stor smerte. Jakob kjemper videre midt i smerten. Han roper til Gud: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Har du selv opplevd å kjempe med Gud midt i smertefulle situasjoner? Har du opplevd å rope til Gud: «Hvor er du?» «Hvorfor griper du ikke inn nå?» «Hvorfor lar du så mye vondt skje?» For noen år siden sto jeg i en situasjon som hadde gitt mange bekymringer over lang tid. Jeg opplevde det som at Gud var langt borte i det som skjedde, og syntes at dette ble en ekstra belastning. Ei natt lå jeg våken av alle bekymringene, og i fortvilelse la jeg meg ned på kne og ba til Gud. Jeg satt ord på alle tankene mine, helt usminket. Jeg følte meg litt som Jakob, som klamret meg til Gud, kjempet med Gud og ba om velsignelse. Det som skjedde var at jeg fikk en indre visshet om at Gud er med meg, også i dette. Jeg fikk en indre visshet om at jeg aldri vil slippe taket i Gud og at han aldri slipper taket i meg. I glede og sorg vil jeg leve med han og kjempe med han. Når jeg må vente i vanskelige situasjoner, vil jeg fortsette å be og takke for at Gud er der.

Når opplever du at Gud er nær? Når oppleves han langt borte?

Forside og bakside til boka “365 – en tekst for hver dag i et helt år.”