Month: December 2020

I skrivende stund skal vi snart feire jul, i et år som har vært annerledes på veldig mange måter. Vi lever midt i en verdensomspennende pandemi, med høye smittetall. Helseminister Bent Høie sa nylig på en pressekonferanse at «dersom vi ikke stanser spredningen av koronasmitten nå, kan jula bli preget av sykdom, dødsfall og overfylte sykehus.» Dette er en tøff virkelighet å forholde seg til.

Hva betyr jula for deg? Er det dager som du i utgangspunktet gleder deg til? Eller er det ei høytid som har mørke skygger med seg? Til tross for at vi «tenner tusen julelys», og det snakkes og synges om glede og forventning, er det ikke alltid at dette gjenspeiler hvordan vi har det på innsiden. Er jula ei tid for ro og ettertanke, eller er det ei tid for stress? Kanskje begge deler? Mange har vokst opp med vonde minner fra jula, som husbråk, fyll, krangling og uvennskap. Mange kjenner også på ensomhet. Ensomheten kan være der hele året. Ofte blir den mest merkbar i høytider, da det ligger en forventning der, om at man skal samles med familie og venner og ha det hyggelig sammen.

Jeg husker da jeg var i praksis som sykepleierstudent på et psykiatrisk dagsenter. Da den første uka var over, ønsket jeg noen av pasientene «god helg». En av pasientene var da ganske tydelig i svaret sitt, og sa at helga var noe han alltid gruet seg til. I uka hadde han dagsenteret å gå til. I helga ble det lange dager og netter aleine. Jeg snakket med han som var kontaktpersonen min på senteret om dette, og han sa: «Jeg pleier ikke å si god helg til brukerne våre. Jeg sier heller: sees på mandag!»

Noen ganger kan man være omgitt av mennesker, men likevel føle seg aleine. Kanskje lever man i et forhold eller en familie hvor ting ikke blir snakket om, og hvor det er mye som det burde vært snakket om? Jeg husker at Per Arne Dahl sa i en av sine prekener i Åmot kirke: «Hvis du feier ting under teppet, så blir ikke disse tingene borte. Men, du blir borte.»

Jula kan på mange måter virke som et forstørrelsesglass. Det som er bra blir bedre, og det som er vanskelig blir enda mer vanskelig.

Midt i alt dette møter vi fortellingen om Jesus, som ble født i en stall. Av ei mor som var blitt gravid uten å ligge med noen. En jomfrufødsel. Selv om både mamma Maria og «pappa» Josef var trygge på at det var Gud som hadde gjort dette mulig, så vil jeg tro at de opplevde baksnakking, sladder og ufine rykter fra bygdedyret i Nasaret. «Oss er en evig frelser født», synger vi. Men, det var ingen kongelig tilværelse som ble starten på Jesus sitt liv. Han ble født i en stall. Foreldrene var på en pålagt reise, og den høygravide Maria red på et esel. Jeg er imponert over Maria. Hvor modig hun var. For ikke å snakke om tilliten hun viste Gud. Hvor villig hun var til å stole på Gud, selv om det førte henne ut i situasjoner som var helt ukjente for henne, og brøt med alt hun tidligere hadde opplevd eller tenkt at var mulig. Jeg tenker tilbake til da jeg selv var høygravid for første gang. Plutselig ble det veldig viktig for meg at mannen min fant fram stigen og sjekket at taket på huset vårt var tett. Egentlig et ganske underlig ønske å komme med, og jeg har aldri, hverken før eller siden kjent på dette behovet igjen.

I etterkant har jeg lært at dette handler om at gravide damer «bygger reir», og at slike ønsker og behov kan oppstå mot slutten av svangerskapet.

Maria hadde ingen muligheter til å bygge reir. Hun red fram på eselet med «løse teltplugger» og tillit til Gud. Hun var sikkert glad for at Josef var en klok og stødig mann ved hennes side. Etter fødselen fikk de besøk av gjetere, som kunne fortelle at de hadde møtt engler, som sang og fortalte at Jesus var født. Tre vise, langveisfarende menn, kom også med gaver fordi de hadde fulgt ei stjerne som ledet de frem.

Tidlig i svangerskapet var både Maria og Josef blitt oppsøkt av engler, som forberedte de på hva som skulle skje. Josef hadde egentlig tenkt å bryte med Maria. Men en engel kom til han på natten, og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne er av Den hellige ånd.» Matteus 1,20.

Maria hadde også et møte med engelen Gabriel, som sa at Gud var med henne, og at hun ikke skulle være redd. Gabriel fortalte at hun skulle føde en sønn, gi han navnet Jesus og at han var Guds sønn. Gabriel avsluttet med å si at «ingen ting er umulig for Gud.» Lukas 1,38.

Kort tid etter måtte Maria, Josef og Jesus flykte til Egypt. Kong Herodes hadde fått høre at Jesus var født, og han var redd for at Jesus skulle utfordre hans posisjon som konge. Han ville derfor drepe Jesus.

Jesus fødtes altså som en frelser. «Oss er en evig frelser født.» Ikke for noen få og utvalgte, men for oss alle. Bibelen beskriver dette flere steder. I første brev til korinterne 15, 22, skriver Paulus: «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» Paulus skriver også at Gud ikke gjør forskjell på folk.

Jesus beskriver Gud som en som leter etter hver og en av oss. Det er flere nydelige bibelfortellinger om dette, som jeg kan anbefale å lese i Lukas 15. Om den bortkomne sønnen som kommer hjem, gjeteren som leter etter den ene sauen som har gått seg vill og kvinnen som leter etter den ene sølvmynten som hun har mistet. For Gud er hver og en av oss like viktige. Mens vi lever her på jorda, er vi aldri aleine. Og når de siste sandkornene renner ut av det jordiske timeglasset, så har han åpnet ei dør til et evig liv i himmelen. Gud ønsker å gi oss en ny start når livet har blitt vanskelig, når vi har gjort ting vi ikke burde gjort og når problemer tårner seg opp. «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø», står det i Jesaja 1,18. Jesaja skriver mer om dette i 44,22: «Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut.»

Og nå går vi altså inn i høytiden hvor vi markerer at Jesus ble født. Hva betyr denne fødselen for deg og meg i dag? For meg betyr det at det finnes håp i det håpløse. At det alltid er en mulighet for en ny start. At du og jeg aldri går aleine. At lyset har vunnet over mørket. Og at vi midt i alt som er vanskelig kan få kjenne på Guds fred, som er en annen enn verdens fred.

Desmond Tutu har skrevet følgende:

«Godhet er sterkere enn ondskap. Kjærlighet er sterkere enn hat. Lyset er sterkere enn mørket. Livet er sterkere enn døden. Seieren er vår, gjennom han som elsker oss.»

Kjenner du noen som er aleine akkurat nå, som kunne satt pris på en telefon, et kort, en gave eller en invitasjon?

Om du føler deg alene akkurat nå, er det noen du kunne tatt kontakt med? Noen du ikke har snakket med på lenge, eller som du har lyst til å bli bedre kjent med? Det er aldri for sent med en ny start.

Til alle oss som har mistet noen vi er glade i, og som går inn i jula med savn i hjertet, vil jeg dele noen ord fra Per Arne Dahl sin bok «Sårbarhetens kraft». Per Arne beskriver at når vi snakker om de som er døde og deler gode historier, høster vi fortsatt nye frukter fra deres liv. Selv kjenner jeg at disse ordene gir trøst. De gir også en opplevelse av nærhet til de jeg savner.

Så la oss feire Jesus og takke for at lyset har vunnet over mørket, ta kontakt med noen som vi er blitt minnet på akkurat nå, ta vare på de vi har i livene våre og dele gode historier om de vi har mistet.

Velsignet jul!

Dette er siste tekst under overskriften «Hverdagsglede.» Det blir en pause her på bloggen nå, så får vi se hva fremtiden bringer av skrivelyst og deleglede.

Tekstene som er publisert her på bloggen, er samlet i tre hefter. Heftene inneholder også naturbilder. Heftene heter «Hverdagsbønn», «Hverdagsfred» og «Hverdagsglede,» og koster 150,- kr. pr. stk. De to første heftene selges via «Bok og Media» (www.bokogmedia.no), både på nett og i butikken i Akersgata. Jeg selger også heftene selv. Heftet «Hverdagsglede» selger jeg foreløpig bare privat, og det kan bestilles på min mailadresse: stibux@online.no

Den første desember ble Kristin Vassnes intervjuet av avisen Dagens Næringsliv, i spalten «På nattbordet.» Kristin er gründer og daglig leder i Søgne Home. Hun ble blant annet spurt om hvilke bøker hun har på nattbordet, og svarte: «Romaner, selvutviklingsbøker og bøker om sosialt entreprenørskap. Jeg er glad i Bibelen, den har jeg lest mye i. Jeg vender stadig tilbake til Salmene og Høysangen.» Intervjuer sier: «Disse var tusenvis av år gamle allerede under vikingetiden, men beskriver mennesker akkurat slik vi er i dag. Ganske rått å tenke på.» Kristin svarer: «…og har bragt håp til menneskene gjennom hele denne tiden. For meg er det et skille der Jesus kommer, med budskap om at jeg ikke trenger å være perfekt selv. Det betyr mye.»

Visste du at Bibelen hvert år er verdens mest solgte bok? Dette til tross for at den er ulovlig i mange land. Mange mennesker, igjennom flere tusen år, har funnet noe av det samme i Bibelen som Kristin Vassnes beskriver.

I Det nye testamentet blir Jesus fristet av den onde. For hver fristelse hadde Jesus et tydelig svar, hvor han brukte tekster fra Bibelen. Dette gjorde at han sto stødig. Han visste hva han trodde på, og hva som var livsoppdraget sitt. Han så tvers igjennom den onde sine fristelser. Jeg tror at vi alle kan bruke Bibelen på samme måte. Som kart og kompass. På en måte som vil gi oss et bedre liv, og gjøre det lettere å skille mellom sant og usant. Karl Ove Knausgård beskriver Bibelen som den viktigste teksten som noen gang er skrevet. Til tross for dette kan man handle på tvers av det som er Bibelens budskap dersom man tar en enkelttekst fra Bibelen, og løfter den fram som en sannhet i alle situasjoner. To eksempler kan være da Paulus i første brev til korinterne 14,34 sier at kvinner skal tie i forsamlinger. Eller når Donald Trump sine tilhengere bruker teksten fra andre brev til tessalonikerne: «Den som ikke vil arbeide skal heller ikke spise», som et argument for å bygge ned velferdsordninger og la være å hjelpe sårbare mennesker. Bibelen er ikke skrevet ord for ord av Gud selv. Den er skrevet av mennesker som var inspirert av Gud, men som skrev ut ifra sin egen samtidig og forståelse. Med dette som utgangspunkt, og ved å bruke vår egen hjerne, vårt hjerte og ledelse fra Gud, kan vi lese Bibelen på en helhetlig og klok måte.

I 1. Samuelsbok står det: «Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» I Matteus 23, er Jesus svært tydelig på hva han mener om de skriftlærde og fariseerne. Han kaller de for hyklere. De ønsket å fremstå som fromme og med et riktig ytre, men hjertene deres var på avveie. Jesus sa at de forsømte rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Jesus sa: «Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdig ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.»

Paulus skriver at hvis vi ikke har kjærlighet, er vi intet. Da hjelper det ikke om man er aldri så flink til å tale, har all verdens kunnskap, kan fremsi lange bønner eller ser svært så perfekt ut på utsiden. Som det står i Ordspråkene 4,23: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut ifra det.»

Dette er nest siste tekst under overskriften «Hverdagsglede». Mormor og Helle har vært tett på i skriveprosessen. To nydelige damer som på hver sin måte var og er sterke og gode forbilder. Mormor flyttet til sykehjemmet der hun selv hadde arbeidet som hjelpepleier, da hun var 93 år. Hun gledet seg fortsatt over mye. Mormor hadde et nært forhold til bønnen «Vår Far i himmelen», som hun og Morfar hadde bedt sammen i mange år. Hun var en viktig og klok samtalepartner for mange. Og hun evnet til å holde på betroelser.

Helle hadde et stort nettverk av ulike venner. Hun møtte oss alle med raushet og vennlighet. Da sykdommen var på sitt aller mest krevende, spurte jeg henne: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Helle svarte: «Du kan be for meg.» Hun ga uttrykk for at det ga trygghet, fred og styrke å vite at hun var omsluttet av bønn. Etter at Helle døde, er det flere som har sagt til meg: «Selv om jeg egentlig ikke kjente Helle, så følte jeg at jeg kjente henne likevel.» Helle hadde en måte å møte andre mennesker på, som gjorde at andre følte seg sett. Jeg tror det handlet om at hun brydde seg om andre, og at det kom fra hjertet.

Jeg mener at vi alle kan ha mye å lære av Mormor og Helle. Takknemlighet, vitalitet, kjærlighet, å bry seg om andre, flytte fokus, raushet, vennlighet, humor, nyte de små gleder og bønn tror jeg at er helt sentrale byggesteiner for hverdagsglede. De visste begge hvilke verdier som de ønsket å stille inn kompasskursen etter.

I Apostlenes gjerninger 5,34, beskriver teksten at disiplene var blitt fengslet. Øversteprestene var samlet i Rådet, for å avgjøre hva de skulle gjøre med disiplene. Da reiste fariseeren Gamaliel seg, en lovlærer som hele folket satte høyt. Han befalte dem å føre disiplene ut en liten stund og sa; «Israelitter, tenkt dere godt om før dere gjør noe med disse mennene. For en tid siden sto Tevdas fram. Han ga seg ut for å være noe stort, og omkring fire hundre mann sluttet seg til han. Men, han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt og forsvant. Etter ham, da folketellingen pågikk, kom galileeren Judas. Han fikk folk med seg, men også han omkom, og alle tilhengerne hans ble spredt. Og nå sier jeg dere: Hold dere unna disse mennene. Slipp dem fri! For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men, er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.»

Disiplene ble sluppet fri, og de fortsatte å undervise og fortelle om Jesus. Dette ble starten på den kristne kirke, som en tredjedel av verdens befolkning hører til i 2020. Nettopp fordi budskapet som disiplene underviste ikke var av menneskers vilje og verk, men av Gud. Som Gamaliel sa: «Da kan dere ikke stoppe dem.»

«Deus semper major» betyr «Gud er alltid større.» Selv har jeg fått oppleve dette mange ganger i mitt eget liv. I Efeserne 6, 10 skriver Paulus: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag, og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud!»

Viktige våpen i denne kampen er altså sannhet, rettferdighet, fred, tro, frelse, Bibelens visdom og bønn.

Hvordan kan vi vite hva som er sant og usant?

På hvilke måter Bibelen brukes som kart og kompass?

Hva gjør at Bibelen år etter år er verdens mest solgte bok?

Jesaja 43,19: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Jeg tror bestemt at Gud vil oss det beste. Derfor mener jeg at når onde og vonde ting skjer, så er det ikke ønsket av Gud. Alt det onde som skjer i verden lå lenge som en slags sperre, som gjorde det vanskelig for meg å tro på Gud. Noen mennesker har en forståelse av at Gud påfører mennesker ondskap. Dette er en forståelse som jeg ikke deler! I prosessen med å nærme meg Gud, leste jeg boka: «When bad things happen to good people.» Her plukkes forståelsen om at Gud velger å påføre mennesker smertefulle handlinger fra hverandre. Vi lever i en verden hvor onde og vonde ting skjer. Dette er ikke Gud sin vilje. Jeg har tidligere omtalt temaene i blogginnleggene «Når du ber og det du frykter likevel skjer» og «Fri vilje.»

Bibelen beskriver på mange måter og med mange vinklinger hvordan Gud elsker og kjenner hver og en av oss. For Gud forsvinner vi ikke i mengden, eller «går i glemmeboka.» Jesus fortalte ofte i liknelser. I Lukas 15, 4 beskriver han seg selv som «den gode hyrde,» som passer på, beskytter, leger og leder «flokken». Og flokken det er alle oss mennesker. Ikke bare de som alltid er snille, sier de riktige tingene eller gjør gode ting mot andre. Nei, absolutt alle. Hver og en. Jesus sier at dersom en av sauene hans har gått seg bort, så leiter etter den ene til han finner han. Eller henne.

Det finnes en del klisjeaktig ord og uttrykk. Noen eksempler kan være det engelske: «What doesn`t kill you makes you stronger,» eller: «Det er i motbakke at det går oppover.» Jeg har møtt mange mennesker som ikke kjenner seg igjen i slike utsagn. Og jeg har møtt pasienter som ville blitt provosert dersom jeg hadde møtt deres smerte med å si noe slikt. Selv har jeg også erfaringer av det samme. I det aller første blogginnlegget på denne bloggen, fortalte jeg om da jeg var 12 – 13 år og en vanskelig familiesituasjon gjorde at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å ta fatt på en ny dag. Når man står i en slik situasjon kan det føles umulig å tenke at det kan komme noe godt ut av situasjonen.

Hans Børli har skrevet: «Mennesket vokser i livets strid heter det velberget blant folk som har striden bak seg. Ska`lure på det. Sjøl har jeg faktisk minket; snart er jeg så liten at jeg ser himmelen gjennom lissehøla i skoa mine.»

Men, jeg har også erfart at det kan vokse noe som har verdi ut av en umulig situasjon. Ikke som ved et trylleslag. Men, gradvis. Som det står i teksten fra Jeremia, ønsker Gud å gjøre noe nytt og la det spire fram. Kanskje ikke slik jeg selv i utgangspunktet hadde håpet på, men på en annen måte som jeg ikke kunne forutse? I teksten «God is the father of the fatherless» delte jeg opplevelser fra min egen oppvekst som var ganske tøffe og krevende. I ettertid ser jeg at oppveksten min har formet meg på mange måter. Noen av måtene kunne jeg gjerne vært foruten. Men, andre måter har etter hvert fått en verdi. Det har krevet mye sorteringsarbeid. Og det var først da jeg turte å åpne hjertet og bli kjent med Gud, at sorteringsarbeidet virkelig tok form. Jeg ser for meg at dette er noe av det Gud liker aller best. Å ta imot oss, bære for oss, omslutte oss med kjærlighet, skape noe nytt, helbrede, styrke og gå sammen med.

I 1. Mosebok fortelles det om Josef, som hadde mange brødre. Det står at faren hans elsket Josef mer enn de andre brødrene, fordi han hadde fått han på sine gamle dager. Faren gjorde forskjell på sønnene sine. Josef fikk fine klær og mye oppmerksomhet. Dette førte til at brødrene la han for hat og ikke klarte å si et vennlig ord til han. En dag planla brødrene å drepe Josef. Men, så ombestemte de seg. De solgte han som slave til noen handelsmenn i en karavane, som var på tur til Egypt. Til faren sa de at Josef var blitt drept av noen ville dyr. Dette er en lang historie, som strekker seg over 18 sider i Det gamle testamentet, fra 1.Mos. 37. Les gjerne hele fortellingen, for den er både spennende og lærerik. I Egypt ble Josef solgt som slave til Pottifar. Det står at Herren var med Josef, og lot han lykkes. Han fikk mye ansvar hos Pottifar. Det står videre at Josef var velskapt og vakker. Kona til Pottifar forsøkte å forføre Josef, noe Josef motsatte seg. Men, grunnet løgner fra kona til Pottifar, ble Josef satt i fengsel. I fengselet klarte Josef å tyde noen drømmer som andre fanger hadde, og ryktet om at Josef kunne tyde drømmer nådde farao som lurte svært på hva en drøm han hadde hatt betydde. Takket være Moses sin tydning av drømmen kunne folket i Egypt spare av avlingene i sju gode år, slik at de hadde mat når det ble sju magre år. På grunn av dette fikk Josef styre hele huset til farao, og han ble en mektig mann. Det ble også hungersnød i landet der Josef sin familie bodde, så de dro til Egypt for å få tak i korn. I Egypt møtte de Josef, men de kjente han ikke igjen. Her må jeg korte ned litt, så ikke dette skal bli superlangt. Historien avsluttes med at Josef gir seg til kjenne, og tilgir sine brødre. Han sa: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode.» Og nettopp dette tror jeg mange mennesker har opplevd: livet byr på vanskeligheter, og ondskap er en del av vår virkelighet. Men, Gud ønsker å gjøre det til det gode. Han skaper noe nytt hele tiden, og legger veier i ørkenen og elver i ødemarken.

David setter ord på noe av det samme i 2. Samuelsbok 16,12: «Kanskje Herren ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.» David var bokstavelig talt helt konge. Samtidig var han stadig på flukt fra mennesker som ville drepe han. Ordene og salmene som han har skrevet i Bibelen beskriver ytterpunktene i livet. Fortvilelsen og gleden. Frykten og tryggheten. Sorgen og festen. Og hvordan Gud igjen og igjen lar det vokse noe nytt og godt ut av vanskelige, farlige, umenneskelige situasjoner.

Da ungene var små leste vi ofte boka «Den 99. sauen.» Den handlet blant annet om Tulla, som hadde lett for å komme bort fra de andre sauene. Hun gikk i egne tanker, så på naturen og blomstene, var litt distre og gikk dit hun fant godt gress. Første da det begynte å bli mørkt oppdaget hun at hun var aleine. En gang ble hun sittende fast på ei fjellhylle i skumringen, mens rovfuglene sirklet over henne. De andre sauene, som var trygt inne i innhegningen for natten, ristet på hodet og himlet med øynene. «Alltid er det Tulla som roter seg bort!» Men, gjeteren Jesus gikk ut, og lette etter Tulla. Da han fant henne, løftet han henne opp over skuldrene, bar henne hjemover og snakket mildt til henne. Det kan ligge mye visdom mellom permene på ei barnebok.

Har du opplevd at noe som har verdi har vokst ut av en situasjon som i utgangspunktet virket helsvart eller meningsløs?

At det er kommet en vei i ørkenen eller en elv i ødemarken?