Month: November 2020

Hvor mange dager vi får her på jorda, er det ingen av oss som vet. I sommer har jeg vært i begravelse til min onkel som ble 71 år, Mormor som ble 95 år og til min gode venninne Helle, som ble 55 år. Og via nyheter har vi fått høre om den forferdelige tragedien i Geiranger, hvor et barn på under to år falt i elva og døde. Man kjenner det i kroppen, når man forsøker å sette seg inn i foreldrene sin ubeskrivelige smerte, sorg og fortvilelse.

I diktet «Våre små søsken», skriver Inger Hagerup: «Det er så lett å glemme: Når siste båt skal gå, må alle passasjerer la all bagasje stå.» Jeg er ikke helt enig med dikteren i dette. Når det jordiske timeglasset er tomt, eller siste båt skal gå, får vi ikke med oss noe av det vi eier av ting og tang. Men, når de siste sandkornene i det jordiske timeglasset renner ut, lever Gud sine løfter og evige kjærlighet til hver og en av oss videre. Han venter og tar imot.Gud har en himmelsk plan.

For en del år siden leste jeg boka «Døden er livsviktig: om livet, døden og livet etter døden.» Boka er skrevet av den sveitsisk-amerikanske psykiateren Elisabeth Kübler-Ross. Det gjorde inntrykk å lese om hennes mange sterke erfaringer i møte med pasienter som har kort forventet levetid, eller som har hatt nær-døden opplevelser. Forfatteren har viet livet sitt til omsorg før døende. Hun deler mange erfaringer i møte med pasienter, som har vært døden nær. Disse har kunnet fortelle at de opplevde å være omsluttet av lys og kjærlighet, og de møtte igjen sine kjære som var gått foran. Selv har jeg også snakket med pasienter som har fortalt om liknende opplevelser. Flere har sagt at de var skuffet over å komme tilbake til det jordiske livet, for det var så vakkert, fullkomment og fullt av kjærlighet og lys der de var. Men, jeg har også snakket med pasienter som beskriver et liv med mer tilstedeværelse etter en slik opplevelse. En pasient som jeg snakket med for noen måneder siden, hadde en nær-døden opplevelse i forbindelse med en ulykke. Han fortalte at han etter dette lever mer intenst og ser på hver dag som en gave. Han tar ikke lenger hverdagene for gitt.

Paulus er rikelig sitert opp igjennom tidene. Ordene hans i «Kjærlighetens høysang» er intet unntak:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig. Den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Og det er verdt å ta med resten av kapittel 13 i første korinterbrev også:

«Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tunger skal tie og kunnskap forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men, når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis ta slutt.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto som et barn. Men, da jeg ble voksen la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men, størst blant dem er kjærligheten.»

Mange har et sårt forhold til kjærlighet. Det er ikke bare countrysangere som kan dele erfaringer av kjærester som gjorde det slutt og reiste sin vei, sviktet, misbrukte tillit eller brøt løfter. Og hvis vi er ærlige med oss selv, vet vi at vi kan være utålmodige, lite velvillige, vi kan misunne, skryte, være hovmodige, krenke, søke vårt eget, være oppfarende og gjemme på det onde. Hvor lett er det ikke å trekke fram gamle konflikter i parforholdet, neste gang en krangel eller diskusjon oppstår? Et ordtak sier: «Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest.» Dette er kloke ord, men de er ikke så lette å etterleve når man er skuffet, sint eller såret.

Jeg vil si at Paulus legger lista høyt når han omtaler kjærligheten på den måten han gjør. Mange brudepar som får lest denne teksten kan oppleve den som høytsvevende. Men, så er det nettopp en høytsvevende kjærlighet Paulus viser til – det er ikke vår evne til å elske, men Gud sin evne til å elske som omtales. Lista ligger bokstavelig talt himmelhøyt! Paulus skriver om hvor høyt Gud elsker hver og en av oss. Det er Gud sin kjærlighet til oss som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. 

Klarer du å ta det inn? Jeg vet ikke helt om jeg klarer. Men, innimellom fatter jeg bruddstykker og glimt. Som i sommer, i mormor sin begravelse. Mormor, som alltid har hatt tid, omsorg og kjærlighet. Begravelsen ble varm, vakker og personlig. Takknemlighet preget ordene som ble delt. Presten snakket med utgangspunkt i ordene i «Kjærlighetens høysang.» Han sa at mormor med sitt liv delte glimt av Gud sin kjærlighet til oss. Dette ga et mektig perspektiv på Gud sin kjærlighet. Mormor var kjærlighet, levde kjærlighet og pustet kjærlighet. Hvis alt dette er et glimt av hva Gud rommer av kjærlighet, da har vi i sannhet en kjærlig Gud. Det er større enn hva jeg kan fatte.

Jeg har møtt kristne som beskriver en «himmellengsel.» Det er fint og trygt å vite at Gud elsker oss med betingelsesløs kjærlighet, og har åpnet veien til himmelen når det jordiske livet er slutt. Samtidig er det her på jorda vi er nå, og min mening er at hvert sandkorn i det jordiske timeglasset har verdi. Jeg har møtt mange pasienter, med store helseutfordringer, som likevel opplever meningsfylte dager. Og jeg har opplevd sterke samtaler mellom pasienter og pårørende de siste levedagene til pasienten. At man fikk snakket om noe som man ikke hadde snakket om tidligere, og kom frem til en fred og forsoning. Jeg har også opplevd pasienter som har tatt imot dyrebare gaver fra Gud de siste levedagene og timene. Gaver som tro, fred, trygghet og glede.  Mange som har opplevd svært tøffe perioder i livet, kan fortelle om at det vonde kan snu. Om livet har vært aldri så smertefullt, kan fremtiden bli god.

I Salme 139,13 skriver David: «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig er jeg ennå hos deg.» Gud kjenner og elsker hver og en av oss, på en måte som det er vanskelig å forstå.

Da sanden i min morfars jordiske timeglass var i ferd med å renne ut for åtte år siden, «kom» det plutselig noen diktlinjer til meg da jeg gikk på skogen:

«Å dø om høsten, og la seg falle mot jorden sammen med de vakre høstbladene.

Men, inni meg er jeg mye mer. Sjelen min har allerede strukket seg mot lyset.»

Morfar hvilte trygt i Gud sine løfter, som han hadde lært om da han vokste opp. Han sa, og viste med hele sin væremåte, at han var rolig i møte med at livet nærmet seg slutten.

Hva vil det si at Gud sin kjærlighet er betingelsesløs?

Kan vi stole på løftene i Bibelen, om at livet fortsetter etter døden?

Jeg kjente en gang ei ung jente, som vokste opp med lite grenser. I tenårene levde hun et vilt liv, og gjorde mange ting som hun nok kunne vært foruten i etterkant. Da den utprøvende tida var over, så hun tilbake og sa: «Egentlig ønsket jeg meg bare grenser, slik de andre jentene hadde.» Vi snakket litt om dette, og hun hadde mange fine og kloke refleksjoner. Hun innså at det ligger mye kjærlighet i at foreldre setter tydelige, omsorgsfulle og noen ganger upopulære grenser. Når foreldre våger og klarer å stå stødig i dette, viser det barnet at: «Jeg er så glad i deg at jeg ønsker det beste for deg, og vil beskytte deg. Jeg er så glad i deg at jeg tåler å være upopulær. Jeg er så glad i deg at jeg setter egne planer til sides akkurat nå, for å stå i dette. Jeg er så glad i deg at jeg tør å si nei, fordi jeg vet at det vil beskytte deg mot smerte, fare og skade.»

Anita Evjen holdt morgenandakten på P1 16. juni i år. Hennes historie handler blant annet om at hun gikk om bord på et fly i Thailand som ateist, og at hun hadde et sterkt møte med Gud på flyet. Da hun gikk av flyet i Norge, så hun på seg selv som troende. Hun fortalte at hun etter dette begynte å lese i Det nye testamentet. Hun hadde tenkt på forhånd at kristne er opptatt av å dømme andre, og at det må være et ganske slitsomt prosjekt. Så leste hun om Jesus, som sa: «Dere skal ikke dømme. Som dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.»

Hun trodde det var mange regler, som hun måtte forholde seg til. Så leste hun ordene til Paulus: «Dere har lov til alt, men ikke alt gagner dere. Ikke alt bygger dere opp.» Anita sa at da hun leste dette begynte en helt ny forståelse av hva kristendom er, å ta form i henne. Hun begynte å se at rådene som står i Bibelen er der for å hjelpe oss til å leve et liv med mer glede og fred på innsiden. At de peker på en vei som gjør oss mer fri, og hjelper oss å ikke rote til livet så mye for oss selv. Hun fortalte at hun stadig finner nye ting i Bibelen. Da hun skulle lese i Bibelen for første gang, bestemte hun seg for å hoppe over alt hun ikke forsto, og lese det hun forsto. Hun beskriver Bibelen som en bok med mange lag, og at man ikke kan ta inn alle lagene på en gang. Anita finner stadig ny visdom og kunnskap som hun bruker i livets stormer og utfordringer. «Som om det er en levende bok, som snakker til meg», sier hun. «Fortsatt er det mye jeg ikke forstår. For meg er den verdens mest mystiske bok, og jeg tror det tar et liv å lese den ferdig.»

Hvordan ser du på Gud? Er han streng og vil ta fra oss det som gir livet krydder og glede? Eller er han kjærligheten selv, som ønsker det beste for hver og en av oss? For meg er det befriende å lese i Det nye testamentet, og se hvordan Jesus forklarer mange av tekstene fra Det gamle testamentet. Jesus forklarer at hviledagen er til for oss. At det er barmhjertighet han vil ha, og ikke offer. Han innfører nye ord og tanker i forhold til hva som er rent og urent. Sier at vi skal be for våre fiender, og holde oss borte fra vold og hevn. At vi skal gjøre mot andre, som vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Jeg tror at når Gud setter grenser for oss, og når Bibelen gir oss bud, livsråd eller regler, så er det fordi Gud vil det beste for oss. Han ønsker at vi skal få leve livene våre med mer glede og fred på innsiden, som Anita Evjen beskriver.

En klok mann som jeg kjenner, sammenlikner det å være tenåringsforeldre med å være fyrtårn. Man forsøker å stå forutsigbart stødig og kaste lys, selv når det er storm i kastene og bølgene skyller langt oppover grunnmuren. Slik tenker jeg at det er med Gud, og. Noen ganger er vi ikke glade for å bli møtt med grenser og regler. Gud står stødig i dette. Han ser hele bildet i et større perspektiv enn hva vi kan klare, og han er kjærlighet.

Hvilket forhold har du til å vente? Selv må jeg innrømme at jeg synes det er utfordrende å måtte vente, mange ganger. Det står mye i Bibelen om å vente. Kanskje er vi ikke så vant til å vente. Og kanskje liker vi det ikke så godt heller. Mye skjer raskt i livene våre. Fra vi har tenkt en tanke til vi har satt den over i handling kan gå ganske fort. Via sosiale medier er det mye vi skal forholde oss til. Bilder, tekst, filmer, nyheter og reklame. Det er fristende å legge bort avisa, og heller ta opp telefonen. Dette for å sjekke alt som er tilgjengelig på sosiale medier og raske nyheter. Også står det altså gjentatte ganger i bibelen at det kommer mye godt ut av å vente. Lytte. Være stille. Ha tillit.

«Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette,» står det i Jesaja, 40.31.

I fortellingen om Ole Brum, møter Ole Brum og vennene hans på kraftig tåke en dag de er ute på tur. Eselet Tussi sier: «La oss vente til denne tåka blir litt mer avtåka.» Det kan være et godt råd. Noen ganger kan det gi oss bedre oversikt dersom vi klarer å være litt tålmodige og vente.

Når IMI-kirken i Stavanger arrangerer Godhetskonferanse som forberedelse til Godhetsfestival, oppfordrer de menighetene til å be til Gud og spørre: «Gud, hva gjør du nå?» Dette i stedet for å starte med alt jeg og vi har lyst til å gjøre. Lytte, be og vente. La situasjoner få modnes. Se hva som kommer av gode ideer. Dette kan være et godt råd å ta med seg i livet ellers, også.

«Herren skal stride for dere, og dere skal være stille,» står det i 2. Mos. 14,14. Denne teksten setter det å vente og være stille i et nytt lys, for min del. Hvis jeg vet at Herren skal stride for meg og deg, så er det lettere å vente og være stille. Da er ikke ventetiden forgjeves. Det skjer saker og ting, selv om jeg ikke kan se det. «I stillhet og tillit skal deres styrke være,» står det i Jesaja 30,15.

Og i Galaterne 6,9 sier Paulus noe mer om dette med å vente og stå i det: «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»

Nå går vi snart inn i adventstiden, som er ventetiden før jul. Ordet advent betyr «Frelserens ankomst» eller «Herrens ankomst.» Hva venter vi på, og hvordan bruker vi denne ventetiden? Klarer vi å legge inn noen rolige «pustelommer», hvor vi kan være stille, lytte eller be? Kan vi bruke denne tiden til å la oss smitte med «god smitte»? Det er dette C. S. Lewis, mannen som skrev historien om Narnia, kaller det når vi lar oss påvirke av Gud. Lewis var selv ateist, akkurat som Anita Evjen. Han ble kristen, og har blant annet skrevet boka: «Se det i øynene.» Han skriver: «Hvis du vil bli varm, må du stå like ved ilden, og hvis du vil bli våt, må du gå ut i vannet. Hvis du ønsker glede, kraft, fred eller evig liv må du komme deg inntil eller til og med inn i det som har disse tingene.»

Jeg ønsker deg en velsignet adventstid! De siste 8 månedene har vi lært mye om Covid-19 og smittevern. Smittevernreglene er blitt en integrert del av hverdagen. I adventstiden kan det også være fint å fokusere på en mer positiv smitte, den «gode smitten» som Lewis beskriver.

Hvordan ser du på Gud når han setter grenser for oss, eller ber oss om å vente? Er han streng, rettferdig eller omsorgsfull? Eller er det andre ord du vil bruke for å beskrive Gud?

Hvordan kan vi lytte til Gud, eller la oss smitte med «god smitte»?

Å starte med slutten i tankene, var et råd som mannen min og jeg fikk da vi begynte å gå i parsamtaler. Vi fikk følgende spørsmål: «Hvor vil dere være om 20, 40 eller 60 år?» Og vi fikk i hjemmelekse å skrive talene til vår egen begravelse, fra ektefellen, barna og en i menigheten. Jeg var da i slutten av 20-årene, og syntes det var litt rart å få en slik oppgave. 20, 40 og 60 år føltes veldig langt fram, og livet er på mange måter et usikkert og uforutsigbart prosjekt. Vi kan legge så mange og gode planer vi både kan og vil. Likevel rammes vi av forhold og situasjoner som vi hverken kan forutse eller påvirke. Men, underveis i prosessen merket jeg at skrivingen førte til en bevisstgjøring. Hva er viktig for meg? Og hvilke valg leder meg dit jeg ønsker å være? Hva gir glede? Og hvordan vil jeg at andre skal oppleve å være sammen med meg?

Et ordtak sier at «Det finnes ikke medvind for den som ikke vet hvor han skal.»

Som sykepleier på en rehabiliteringsinstitusjon er jeg vant til å jobbe målrettet, bokstavelig talt. Alle pasienter tas imot med en målsamtale. To av spørsmålene er: «Hva ønsker du å oppnå i løpet av rehabiliteringsoppholdet?» «Hva ønsker du å oppnå på lengre sikt?» Et kortsiktig mål kan for eksempel være å kunne gå uten ganghjelpemidler, mens et langsiktig mål kan være å kunne gå på sopptur igjen. Da målene er satt ord på, kan vi definere delmål og sette i gang. Hva må til for å nå målene? En rehabiliteringsplan kan være både lang og omfattende, for det er mye som virker inn. Kanskje må det målrettet styrketrening til. Og hvordan står det til med balanse, kondisjon og bevegelighet? Søvn, smerter og ernæring virker inn. Det samme gjør fordøyelse, hjemmesituasjon og psykisk helse. Å ha definert kortsiktige mål, langsiktige mål og delmål, gjør at man kan jobbe skritt for skritt for å nå disse målene. Slik kan det være ellers i livet også.

I boken «Ensom ulv» skriver forfatteren Jodi Picoult: «Vet du hva som er forskjellen på en drøm og et mål? En plan.» Noen ganger oppdager man underveis at planen man har laget er urealistisk, og må starte forfra igjen eller justere på mål og delmål.

I Ordspråkene 16,3 står det: «Legg alt du gjør i Herrens hånd, så skal dine planer lykkes.» Hva vil det si å legge alt i Herrens hånd? Kanskje kan tanken på å legge alt i Gud sine hender virke både skummel og fremmed? Jeg tror at Gud ser situasjoner på en annen og mer helhetlig måte enn hva vi mennesker kan. Å legge alt vi gjør i Gud sine hender er ganske modig. Det betyr å oppgi noe av kontrollen selv, og ha tillit til at Gud er god og klok. At han tåler «hele» meg, at han er kjærlighet og visdom. At han vet bedre hva som er best for meg selv, enn hva jeg kan tenke og forstå på egenhånd. Samtidig skal vi ha tillit til egen vurderingsevne, samvittighet og rettferdighetssans. Gud har gitt oss en hjerne og et hjerte for at vi skal bruke disse. Han ønsker å lede oss til kloke valg og et godt liv.

Det kan også være en god ide å søke råd hos andre. Der jeg jobber gjør vi dette tverrfaglig, når vi utarbeider en rehabiliteringsplan. Ulike yrkesgrupper ser en situasjon med forskjellige blikk og med utgangspunkt i sin egen fagbakgrunn. Til sammen blir dette et mer helhetlig perspektiv enn hva hver og en kunne ha kommet frem til aleine. Privat kan det gi viktige innspill når man legger en sak fram for noen man stoler på, og ber om råd. Gode venner, familie eller en samtalepartner kan bringe nye perspektiver inn i en situasjon. I Ordspråkene 15,22 står det: «Uten rådslagning mislykkes planene, når mange gir råd, skal de lykkes.»

Å vite hvor man skal, og ha slutten i tankene, er et godt utgangspunkt for stake ut en kurs. Da kan man lettere kjenne når man har medvind, og samtidig motivere seg for å jobbe når vinden snur.

Underveis i livet står vi overfor uforutsette hendelser, fristende muligheter og vanskelige valg. Hvis vi har brukt tid på å tenke gjennom hvor vi vil, kan det være lettere å møte slike situasjoner på en måte som samsvarer med kartet og kompasskursen.

Dette diktet ble funnet på barnehjemmet i Calcutta, der Mor Theresa jobbet:

Folk kan ofte være urimelige, irrasjonelle og selvfokuserte. Tilgi dem likevel.

Når du er snill, kan andre mistenke deg for å ha onde, egoistiske baktanker. Vær snill likevel.

Hvis du lykkes med noe, vil du tiltrekke deg falske venner og ekte fiender. Lykkes likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, kan folk lure deg. Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du tilbringer år og dag med å skape, kan andre rive ned på ei natt. Skap likevel.

Om du finner roen og lykken i livet, kan andre bli misunnelige. Vær lykkelig likevel.

Det gode du utfører i dag kan fort bli glemt. Utfør det gode likevel.

Når du gjør det beste du kan, blir det visst aldri bra nok. Gjør ditt beste likevel.

Oppgjørets time vil uansett være mellom deg og Gud. Det var aldri mellom deg og de andre likevel.

Selv opplever jeg det godt å løfte blikket noen ganger. Jeg kan lett gå meg bort tankemessig i kroker, kriker, detaljer og blindgater. Da kan det være nyttig å løfte tanken og huske på målet og målene. Hvor vil jeg? Og hvordan kommer jeg meg dit? Det kan være deilig å dagdrømme, men for å nå et mål trenger jeg en plan.

Gud vet at vi underveis vil snuble, møte på hindringer vi ikke kunne forutse, falle og reise oss igjen. Han er der med oss når vi snubler, og når livet viser vrangsiden. Og han er med oss når vi faller. Han ønsker å gi oss ei hånd, slik at vi kan reise oss igjen. Han ønsker også at veien skal være en del av målet, og at dagene skal være gode for oss.

Midt i alt dette er det godt å bli minnet på «Sinnsrobønnen.» For selv om vi er aldri så gode til å legge planer, jobber motivert og målrettet, søker råd hos mennesker og Gud, så er det situasjoner i livene våre som det er vanskelig å få gjort noe med. Og vi kan ende opp med å bruke mye og unødvendig energi dersom vi gjentatte ganger forsøke å skape endring i slike situasjoner, bekymrer oss eller blir liggende søvnløse. Sinnsrobønnen er slik: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.» Når vi synes at det er vanskelig å finne mening, og enda vanskeligere å legge planer for fremtiden så har Gud allerede planer for livene våre. I Efeserne 2,10 skriver Paulus: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Jesaja minner oss om følgende ord fra Gud i 43,4: «Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg.»

Hvilke planer har du for fremtiden? Hvor ønsker du å være om 1, 5, 10 eller 20 år?

Hva skal til for å komme dit?

På hvilken måte kan veien være en del av målet?

I bibelen beskrives ofte måltidet som et samlingspunkt. Jesus og disiplene var sammen når de spiste, og de delte mat og vin. Glede, musikk, god mat og fellesskap har en viktig plass i kristne sammenhenger. Både for å styrke hverandre, takke Gud for alt som er godt og for å minne hverandre på hvor viktig det er å dele med andre. I Forkynneren 9,7 står det: «Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet!» Gud vil det beste for hver og en av oss, og ønsker å gi oss hverdagsglede.

Paulus skriver i Fil. 4,13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.»

Har du opplevd at noen kom for å være sammen med deg da du var i nød? For 20 år siden mistet mannen min og jeg en god venn i en kajakkulykke. Vi var svært lei oss. Dagen etter ringte det på døra, og venner kom innom for å være sammen med oss. Dette gjorde godt. I etterkant har vi hatt et ønske om å ta med oss denne erfaringen, og møte andre som opplever vanskelige situasjoner med noe av den samme frimodigheten. Mange kan dele erfaringer av omsorg i liknende situasjoner: at noen kom innom, lagde middag, sendte blomster eller tok en telefon. Nettopp i nøden kan fellesskapet oppleves ekstra viktig.

«No man is an island», skrev John Donne i et dikt for 400 år siden. Diktet kan tolkes som at vi mennesker trenger hverandre, og at alle er en del av en helhet.  Mange har kjent ekstra mye på dette i koronatiden. Utfordringene med isolasjon og ensomhet har vært krevende for mange som lever aleine. Hva betyr fellesskap med andre, og en opplevelse av å høre til? Paulus sier at det gjorde han godt at andre sto sammen med han da han var i nød. Jon Michelet skrev i «Brev fra de troende» at: «Jeg savner fellesskapet som kirkegjengerne sikkert føler der de flokker seg ved inngangen til gudshuset sitt.»

Nå skal ikke jeg late som at alt går på skinner når mennesker samles i gudshus. Jeg tror at der mennesker samles, så er det utfordringer av ulike slag, samme hva som er utgangspunktet for at man samles. I bibelen står det mange kloke ord for hvordan vi mennesker kan forholde oss til hverandre på måter som gir mindre konflikter, og som skaper sunne fellesskap. Alle kan oppsummeres i de kloke ordene til Jesus: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjør mot dem.» Matt. 7,12.

Bibelen løfter også gjestfrihet høyt. I Hebreerne 13,2 står det: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester.»

I Matteus 25,35 utdypes dette videre: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» Svaret kommer i vers 40: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot èn av mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Tydeligere kan det vel ikke sies? Og det leder meg over på noen svært aktuelle spørsmål: «Hva gjør jeg for mine minste søsken?» «Hva gjør du?» Og hvorfor skal vi som nasjon vente til andre land har begynt å hente ut flyktningbarn fra Morialeiren før vi stiller opp, og hjelper disse barna til en trygg fremtid? Hvorfor kan ikke vi ta ansvar og gå foran?

Jeg merker selv at jeg setter pris på de lange linjene i livet mitt. Flere av vennene mine har jeg kjent i mer enn 40 år. Husfellesskapet som mannen min og jeg er en del av, har møttes regelmessig i over 20 år. Det samme gjelder for andre venninnegjenger som jeg har faste møtepunkter med. Det er ikke lett å komme ny til et sted og finne et fellesskap, hvis alle lever like etablert som meg. Hvor flinke er vi til å invitere nye mennesker med? Dekke på til en ekstra ved bordet, og huske på viktigheten av gjestfrihet. Dette kan føre til at vi får engler som gjester, som det står i teksten fra Hebreerbrevet.

Og vi kan alle i større grad gi mat, drikke, klær og helsehjelp til de som ikke er like heldige som oss selv. Eller bli med på en besøkstjeneste. Det finnes mange ensomme mennesker, som gjerne vil ha besøk, både i lovpålagt fengsel eller som er «fengslet» hjemme hos seg selv fordi helsa har sviktet.

For noen år siden, lærte jeg noe om dette takket være en klok kollega. Han hadde med seg den nye diakonen på omvisning på sykehjemmet der jeg jobbet. Diakonen var ei svært hyggelig dame. Vi var på samme alder og var begge glade i natur og friluftsliv. Så jeg sa: «si ifra da, hvis du har lyst til å bli med på skautur en dag.» Da sa kollegaen min: «Stine, nå er det du som er kjent her, og da er det naturlig at det er du som kommer med en konkret invitasjon. Det er ikke lett å være ny, og være den som skal foreslå dag, sted og tid.» Først ble jeg litt overrasket over hvor direkte han var. Men, han hadde selvsagt rett. Dette ble starten på mange fine skauturer, samtaler og et varmt vennskap.

Forkynneren i Det gamle testamentet kommer med noen kloke ord om fellesskap: «Det er bedre å være to enn èn: de får god lønn for alt sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men, stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme. Men, hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tvetvinnet tråd ryker ikke så fort.» 4,9.

Hvilke fellesskap er viktige for deg?

Kanskje kan både du og jeg i større grad invitere og inkludere nye mennesker i fellesskapene våre?

Hans Børli har skrevet: «Styrken – den virkelige styrke – har i si hand en stav av svakhet. Den dagen styrken glemmer å stø seg til denne mjå seljestaven, da snubler den i en kingeltråd og brekker lårhalsen.»

Paulus sier noe av det samme som Børli. Paulus sier at han er sterk når han er svak. Dette begrunner han med at når han er svak, så søker han Gud. Og at Kristi kraft da tar bolig i han. Paulus sier at Herren har sagt til han at: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Paulus sier i 2.Kor. 12,9: «Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.»

I bibelen står det mange ganger at vi kan ta imot styrke, kraft og visdom fra Gud. Hva mener Børli når han sier at hvis styrken glemmer å stø seg mot svakheten, så snubler den? Blir vi egentlig svake når vi vil klare oss selv, og ikke vil være sårbare? Er det slik at når vi innser og innrømmer sårbarhet, så kan dette være et utgangspunkt for å be om hjelp? Og at vi gjennom denne hjelpen eller kraften kan finne nye krefter og ny innsikt og forståelse?

Bibelen beskriver at vi ved å åpne oss for Gud og for andre mennesker, kan få kjenne at vi er omsluttet av kjærlighet. At vi er en del av et fellesskap, en familie eller en menighet. Dette er gode ord til oss som kan kjenne på sårbarhet, svakhet og en følelse av å ikke strekke til.

Et ordtak sier at «det kommer ingen ting inn eller ut av en lukket hånd.» Jeg tror at vi mennesker noen ganger lukker hånden fordi vi føler oss sårbare, og forsøker å kontrollere det som er vanskelig rundt oss. Og så gjør vi ting verre, fordi vi blir gående med en vanskelig situasjon helt aleine. På denne måten kommer det ikke nye tanker, omsorg, bearbeiding, lys eller luft til.

Hvis vi legger fram vår sårbarhet for Gud, setter ord på våre svakheter og ber om hjelp til å få leget det som gjør vondt, kan vi oppleve å få nye krefter, ny stryke og ny forståelse for situasjon vi står i. Å vite dette kan gi glede, og gjøre at man unngår å snuble i kingeltråder, slik Børli skriver. Men, det er ganske tøft og vanskelig til å begynne med. Jeg husker selv da mannen min og jeg skulle begynne med parsamtaler. Jeg følte meg ganske redd og liten. Ting var krevende fra før, og så skulle vi gjøre et dypdykk i disse temaene. Men, belønningen for å tørre å gå inn i dette har vært mer trygghet, mindre bekymringer, økt nærhet og en nærmere relasjon til hverandre, Gud, venner og familie.

I nyttårstalen sin for noen år siden sa kong Harald: «Det skal sterk rygg til å bære gode dager, sa de gamle. Jeg er ikke så sikker på at mennesket i vårt moderne samfunn har noen påfallende trenet ryggsøyle. Vår generasjon kjennetegnes kanskje heller av de farene som følger av langvarig suksess. Rastløsheten som preger vår tid, bunner gjerne i jaget etter mer. Folk må ha noe å leve av, men de må også gis noe å leve for.»

Jeg har lyst til å legge til at en annen av farene med langvarig suksess kan være at man glemmer å være ydmyk, våken og var. Man kan kjenne seg så sterk, at man ønsker og tror at man kan klare seg på egen hånd.

Kong Salomo var en svært klok konge. Gud sa til han at han kunne be om hva som helst, så skulle han få det. Salomo svarte at han ønsket seg et lydhørt hjerte, og evnen til å skille mellom godt og ondt. Kong Salomo var en klok leder i mange år. Kanskje ble han litt «høy på seg selv». Han opplevde enorm rikdom og hadde etter hvert skaffet seg tusen koner!  Salomo, som hadde vært klok og lydhør for Gud begynte etter hvert å tilbe andre Guder. Han sporet på mange måter av fra veien han hadde levd på. Dette førte blant annet til at landet han ledet ble delt.

Et annet eksempel er Tiger Woods, golfstjernen som ble en idrettslegende. Han hadde kone og barn, men etter hvert kom det fram at han hadde vært utro med andre kvinner gjennom mange år. Han sa selv i et intervju at han mistet perspektivet av all suksessen, og så på seg selv som hevet over regler som han tenkte at gjaldt for andre.

Eller Petter Northug, som etter å ha lagt opp som toppidrettsutøver, gikk inn i livsstil med ville og skadelige handlinger. Med bruk av kokain, hard festing og hasardiøs bilkjøring. Til slutt ble han stoppet av politiet. Northug ba i pressekonferansen i etterkant om tilgivelse, og sa at han angret og hadde gjort dette blant annet i en søken etter spenning. Via nyheter har vi i etterkant fått vite at den trivelige trønderen, med den jordnære bakgrunnen, har kommet i gang med å trene igjen. Han virker å ha klart å snu det negative mønsteret som han var kommet inn i. Som kongen sa i sin nyttårstale: «Folk må ha noe å leve av, men de må også gis noe å leve for.» Jeg unner virkelig Petter å få kjenne på ei ro på innsida når det er tid for hvile eller når det blir stille rundt han. Og at han må få bli kjent med Gud sin betingelsesløse kjærlighet og fred, som er en annen enn verdens fred.

Vi kan alle ha godt av å lese noen linjer av Børli, og bli minnet om at vi mennesker har lett for å glemme vår svakhet, og snuble i kingeltråder. Eller som kong Harald sa at langvarig suksess fører til noen farer. Ved å huske på dette kan det være lettere å søke tilflukt hos Gud både i styrke og svakhet, og ta Paulus på ordet når han sier at han blir sterk når han innser egne svakheter og slipper Gud til med sin kraft.

Ester Moe er redaktør i Suldalsposten. I en morgenandakt på P1, sa hun:

«Dette hellige bakvendtlandet, himmelriket, er et veldig rart sted.

Det er der det usynlige er synlig,

Der det vesle er stort,

Der nåden er større enn det som er matematisk rett og rimelig.

Himmelriket er det stedet der den beste vinen blir servert til slutt,

og der knestående er det høyeste du kan komme.

Ja, det er provoserende og ubegripelig, men jeg tror at de aller fleste av oss har stått i døråpningen inn til det landet og sett at det er sant.

At det er først når vi virkelig er hjelpeløse at vi kan erfare hva hjelp og nåde er.»

I hvilke situasjoner er vi mest sårbare?

Hva tenker du om at det å kjenne og tørre å vise sine svakheter, kan være et utgangspunkt for styrke?

Har du opplevd situasjoner hvor du var sterkere enn du trodde på forhånd? Hva skjedde?